Høstferie.
Mandag til onsdag tok mamma med seg meg, Victoria og Fredrik på hotellferie.Var koselig selv om Victoria var litt snurt og satt med pc-en mesteparten av tida. Synes litt synd på mamma.

Nå de siste dagene har jeg følt at ting ikke fungerer så bra lengre mellom meg og Mats.
Jeg føler meg utrolig ensom i dette forholdet. Jeg elsker Mats og Mats elsker meg. Men det er ikke nok. Vi finner ikke på ting sammen lengre. Vi har aldri noe kvalitetstid sammen heller. Alltid de samme kjedelige kveldene. Det har begynt å gått opp for meg at han kanskje ikke er den typen jeg så for meg at han var for to år siden. Han er ikke den tur-gutten han skrøt på seg, og som jeg falt for. Det første året vi var sammen så var vi på noen hytteturer osv, men thats it. I hele sommer har jeg bedt han bli med på hyttetur, sykle til hytta, bli med meg å ligge i telt på hjemplassen min, kajakktur med hunder og telt og noen enkle fjellturer. Ingen av disse turene har det blitt noe av. Vi har så klart bare vært på hytta hans, noe jeg ikke ser på som særlig friluft.
En annen ting som irriterer meg er at han tar det som en slags rettighet at han bestandig skal få komme. Er han kåt er det en selvfølge at jeg skal suge eller runke han, noe jeg nesten alltid liker veldig godt. Saken er at jeg har mine behov for sex selv. Jeg føler at vi har for lite sex. Når vi hadde to dager der vi hadde masse tid til å slappe av og ha sex så endte det med at han slikket meg en dag, og neste morgen er han kåt, så da bare stikker han den inn i meg og kommer. Greit at han gjør det en gang i blandt, men jeg har faktisk følelser jeg også. Det som irriterer meg sånn er at vi kunne hatt så mye heftig sex, men han gidder ikke jobbe for det. Hadde han bare forsøkt å få meg litt kåt, hadde jeg hoppet til køys med han, men det faller han aldri inn. Jeg koser jo med han hele tiden, stryker han, koser med håret hans, stryker han på pungen, kysser han, sånne små ting som han tar for gitt og sjelden gjør på meg.
Det gjør virkelig vondt.
Nå har det gått så langt at jeg faktisk vurderer en pause eller en liten stund hvor jeg bare kan tenke over alt dette. Sånn som det er nå går jeg bare rundt og er lei meg.Vi har såvidt snakket om det og jeg har nevnt flere ganger at jeg kanskje trenger tid til å tenke, men han er ikke så pratsom.
Han vil jo mer enn gjerne ordne opp, og det vil jeg også, men akkurat nå føler jeg at alt er litt håpløst.